Opplevelsene våre i Kina marker et helt nytt kapittel på vår reise og fortjener et helt innlegg for seg selv!
Vi kom ut av Boeing 777- maskinen nøyaktig klokka 07.00 kinesisk tid. Flyet videre til Manilla skulle gå 08.45, så vi hadde litt god tid, trodde vi! Små joggende gjennom terminal til transitthallen, mens vi krysset fingre og tær for at de problemene vi hadde hatt i både Oslo og Paris, nå skulle være over og at vi kunne gli gjennom transittkøen i Canton. Så lett var det ikke! Vi hadde stått i køen i rundt ti minutter før mamma tok tak i supervisoren som gikk tuslende rundt med en walkie- talkie og prøvde å organisere den svære strømmen av folk som hadde gjort flyplassen meget underbemannet og uforberedt på de neste timene. Supervisoren viste oss til en ny kø som var betydelig mindre og vi fikk ganske raskt hjelp av mannen bak skranken. NEI! atter en gang skulle det vise seg at de forbaska billettene som er kjøpt og betalt, og som etter alt å dømme skal være 100 % good to go, ikke var akkurat det det kunne se ut som. Etter hvert ble det flere og flere som kom til nød og på det meste var det nok fire eller fem stykker som sleit med å få dette til å funke. Klokka tikket og ingenting gikk som det skulle.
"No ticket number" ! Tre ord som klinget veldig velkjent og som viser seg å være en stor kjepp i hjulene for hele denne turen. Vi ble truet om å bli sendt tilbake til Paris; no valid ticket!" "Call your agency to get valid ticket number" ! Ganske frustrert og etterhvert meget nervøs prøvde vi å forklare at det var midt på natta hjemme i Europa og at det var umulig å oppdrive den informasjonen som var nødvendig. Samtidig slengte vi stadig ut at: They sent us through in both Oslo and Paris" Og det var nok dette som til slutt reddet turen. I og med at det var samme selskap som hadde sendt oss fra Paris TIL Kina, med den billetten vi holdt i hånda, så skjønte personellet her at de ikke kunne være noe dårligere og prøvde derfor litt ekstra.
Nå var klokka blitt så mye at det var umulig å rekke flyet videre og vanskelige kinesere ville ikke under noen omstendighet få skippet oss ut av landet, uten gyldig billett. Vi hadde kommet inn i landet på den måten, men ikke snakk om at vi skal komme ut av det, på den samme måten. Det var nå det begynte å demre for oss: VI er ulovlige immigranter! I KINA!!!!! " Dette er bare sånn du ser på film. Vi ble sendt hit og dit av flyplassens politifolk og tatt fra oss passene, for en liten stund. En trøst oppi alt dette var at det var nok rundt 30, 40 andre passasjerer som led samme skjebne. De fleste av dem hadde riktig nok bare ikke rukket flyet. Vi hadde ikke billett :P
Så etter mye om og men fikk vi et 24 timers visum, noe som ikke skal gå ann med mindre man har billett, noe vi egentlig ikke hadde, på grunn av et vist reisebyrå, som foreløpig skal forbli anonymt på denne bloggen. Det var i denne prossesen at Vår Fader sendte en liten kinesisk engel til oss, som så forbi all kluss med billettene og virkelig rakte ut en hånd til oss. Hun skrev ut boarding pass' er til oss, for hånd, noe vi fram til da ikke hadde hatt sjangs til å få! Dette gjorde at vi ikke lenger var ulovlige immigranter, juridisk sett, og på den måten fikk vi det visumet vi trengte for å ikke bli sendt på hodet og rævva tilbake til Europa. Den samme jenta hjalp oss med å ordne forskjellig, blant annet lete etter bagasjen, noe vi enda ikke har funnet i skrivende stund (21.12.10), og lånte oss telefonen sin slik at vi kunne få ordna avtaler om hotell, og i det hele tatt: en ENGEL!
Etter fem timer med venting i skranker og å ha forklart samme scenario tusen ganger fikk vi en velfortjent pause hvor vi kunne sette oss ned å spise litt ordentlig mat. Dette var faktisk første rolige stund på bakkenivå, på hele turen. Fram til da hadde det bare vært løping og snakking i skranker, foruten selve flyturene. Også, etter en liten matbit ble det atter en gang noen timer i en skranke hvor de nå fikk stadfesta 100 % sikkert at denne billetten er ubrukelig og vi måtte kjøpe nye billetter fra Canton til Manilla, en dag på etterskudd og dermed også nye billetter fra Manilla til Cagayan De Oro, hvorfra vi skulle ta båten ut til Camiguin. I samme skranke fikk vi også ordnet hotell, gratis, med skyss og hele pakka!
Alt i alt så ser vi tilbake på Kina med litt gru, men også veldig takknemmelig for noen fantastiske mennesker som jobbet og stod på for å få ordna saken vår, i tillegg må vi få berømme en FANTASTISK service både på flyplass og hotell ! Når vi telte over var det nok rundt 20, 25 stykker som jobbet med problemet vårt, bare i Kina. ! I tillegg har vi en liten advokat på hjemlige fronter i Erlend, som i herdig har kjempet med nebb og klør for å få reisebyrået til å ordne nye billetter, etc. Denne kampen er enda ikke ferdigspilt riktignok!
Så da ble det en kveld og natt i Gunagzhou på Xin Peng hotell, et hotell som bar preg av kommunistisk storhetstid, og i et strøk hvor vi nok ganske sikkert var de eneste vestlige som var og hadde vært på en stund. Dette fikk vi oppleve på nært hold på et kjøpesenter rett over veien for hotellet, hvor vi måtte gå en tur for å få kjøpt T- skjorter, truser og sokker, ++, da vi jo hadde mistet bagasjen vår. For det første var det ikke noen andre vestlige å se noen plass, i tillegg var vi ganske godt beglodd til en hver tid. I starten var det litt ubehagelig, men vi ble fort vant til det. Så etter noen runder rundt i butikkene på senteret ble det en liten matbit på KFC før vi trakk oss tilbake til hotellet, hvor jeg personlig sovna ganske fort, etter en lite dusj, og sov som en unge resten av natta. Våkanet lys våken klokka 05.00 på morgenen, klar til en ny dag! Mamma og Pappa derimot hadde hatt større problemer med å sove, da tankene fløy hit og dit, og diverse skrekkscenarioer hadde utspilt seg.
Philippines, at last!
Denne morgenen markerte også slutten på vårt "mareritt" i Kina, da vi uten større problemer kom oss ut fra landet og videre til Filippinene og Manilla, i første omgang.
Noen timer i hovedstaden før turen gikk videre til Cagayan, hvor en ny hotellnatt ventet oss, riktignok med et helt annet utgangspunkt. Her kunne i det minste alle engelsk og servicen var hakket mer upåklagelig, også så billig alt var! 1800 pesos = 300 NOK, betalte vi per rom per natt, for et hotell som bar langt høyere standard en mange vestlige og norske hotell jeg har vært på! Også her bodde vi rett over gata for et stort kjøptesenter hvor vi måtte raide litt etter klær og andre nødvendige gjenstander. Her fikk jeg blant annet kjøpt en meget god koffert til en billigg slant, som raskt ble fylt opp av det ene og det andre. Og nå kunne vi også sjekke facebook og andre sosiale medier, som i Kina var lukket og stengt for allmennheten.
Neste morgen førte ferden oss endelig ut til o vakre Camiguin! Vel framme på dette nylig innførte Lonely Planet reisemålet, ble vi møtt av ei blid, norsk dame ved navn Wenche sammen med den lokale jenta Kathy som jobber og bor på SSMI, klar med en bil og fikk fraktet oss trygt opp til Sea and Sun, hvor vi fikk en god lunsj og en ROLIG ettermiddag, før et nytt og langt måltid ventet oss med mye sosialt felleskap. Cafe Dafi og julesanger fra en gjeng lokale unger, blant annet. Et lenge etterlengtet syn som vi nå beskuet og fikk oppleve, smake og føle på etter tre LANGE døgn ute i den store verden.
Nå, i skrivende stund, nærmer klokka seg kvart på tolv om kvelden lokal tid, temperaturen er nok rundt 24 grader celsius, jeg sitter på veranden til huset vårt her på SSMI, iført en bokser, med macen på fanget og lytter til troperegnet som faller lett ned på denne ubeskrivelig vakre øya, som marker paradis og jul 2010 for familien Ofte Arntsen !
